Oslo-sykehusene og Helse Sør-Øst: Når sprekker byllen?


NÅR SPREKKER BYLLEN?

Innlegg i Dagsavisens "NYE MENINGER" av Are Saastad, publisert 21. september 2011


Gigantskandalen Oslo universitetssykehus er en kjempemessig verkebyll som truer med å sprekke når som helst. At den ikke allerede er sprukket, er bare fordi det er så mange som vil bli truffet av gørra.

I Aftenposten i dag retter et stort antall ledende legetillitsvalgte en befriende bredside mot skandalen Oslo universitetssykehus (OUS). Budskapet er at den var vanvittig, ideen om å samle tre av Norges aller største sykehus til én, uten fem øre i omstillingsmidler - og i tillegg: Faktisk med en tro på at dette skulle kunne spare penger på sykehusdriften i Oslo.

Nå går innsparingskravene på helsa og pasientene løs.


Bente Mikkelsen firedoble skandale

Legene stiller - helt fortjent - administrende direktør Bente Mikkelsen i Helse Sør-Øst til ansvar for skandalen. Mikkelsen har lenge operert som de facto helseminster i Norge, og gjør åpenbart helt som hun vil.

Det er Mikkelsen som må tildeles den tvilsomme hovedæren for å ha klekket ut og gjennomført de fire mest vanvittige prosjektene som vi nå ser de grimme konsekvensene av:

Sammenslåingen av Helse Sør og Helse Øst, vedtaket om den gigantiske utvidelsen av Ahus' opptaksområde, fusjonen av Riks- og Radiumhospitalet, Aker og Ullevål sykehus, og ikke minst: Nedleggelsen av Aker sykehus.

Hvert av disse vedtakene har i seg selv allerede medført uendlige belastninger på pasienter og ansatte.'Til sammen er disse beslutningene av en så omfattende og ødeleggende karakter at de truer med å bryte helsevesenet i Stor-Oslo i stumper og stykker, og derved legge feltet vidåpent for private kommersielle sykehusaktører.

Bente Mikkelsen har utvilsomt potensial til gå inn i historien som en av dem som personlig har gjort mest for å ødelegge vårt aller stolteste byggverk: Velferdsstaten Norge.


Tidenes ansvarsfraskrivelse?

For bare å ta det siste eksemplet: Mikkelsen burde selvfølgelig vært fjernet umiddelbart, da hun for to uker siden sa til Aftenposten at pasientene selv må ta ansvaret for å få den behandlingen de har krav på - en ansvarsfraskrivelse så grov at den sannsynligvis savner sidestykke.

Men - ingen ting skjer. For Bente Mikkelsen har mektige allierte, eller snarere; medskyldige. Disse befinner seg mange steder. Ramler Mikkelsen, kan også disse falle.

La oss begynne med Mikkelsens opplagte ryggdekning: Helse- og omsorgsdepartementet.


Departement med tette ører

Ulike helseministre har visst om og og godkjent utviklingen. Ikke minst de tre siste: Sylvia Brustad, Bjarne Haakon Hanssen og Anne-Grethe Strøm-Erichsen fra Arbeiderpartiet. Men for alle del, det er liten grunn til å frede f.eks Høyres stordriftskåte helseminister Ansgar Gabrielsen. De har alle etter tur båret det formelle hovedansvaret for både å ha støttet opp under den skadelige utviklingen, og systematisk oversett kritikerne.

I dag sender Strøm-Erichsen sin ivrige statssekretær Robin Kåss i mediene for på nytt å hamre inn det samme gamle budskapet: Innsparingene i OUS må tas, koste hva det koste vil. Oslo kan ikke få mer enn andre. Ikke et ord om departementets og ministerens systemansvar.

Statssekretærens oppgave er åpenbart å ha tette øreganger. For dette går helt til topps. Vi snakker stor prestisje på spill.


Jens' baby

Jens Stoltenberg var mannen som, sammen med daværende stabssjef på statsministerens kontor Jonas Gahr Støre og helseminister Tore Tønne fra Røkke-konsernet, klekket ut den reinspikka markedsliberalistiske sykehusreformen under Stolteberg 1-regjeringens hektiske, men svært destruktive periode.

Alt tyder på at Jens i dag gjør hva han kan for på forhindre et oppgjør med utslagene av den mislykkete reformen han presset gjennom i 2001. Som Arne Strand korrekt har bemerket, dette er "Jens' baby". Pappaen ser ut til å vokte misfosteret, nærmest med sitt liv.

Det er liten tvil om at det som nå skjer i Oslo, ikke kunne ha skjedd dersom Jens sa nei. Spørsmålet er: Er Jonas like unyansert?


Fagbevegelsen medansvarlig

Men like mye som å se til toppen, må vi titte nedover for å finne ivrige og viktig støttespillere til Bente Mikkelsens vanstyre.

Om fagbevegelsen hadde villet, og hadde de satt virkelig makt bak kravet, så hadde Mikkelsens tid for lengst vært over.

I stedet har store deler av fagbevegelsen selv interesse av å bevare status quo. Poenget er selvfølgelig at de sitter med et stort medansvar.

La oss starte i legenes egen fagforening.

Mange leger i OUS har etter hvert tort å ta bladet fra munnen og kritisere sykehusfusjonen i klare ordelag. Noe av det beste sto nylig på trykk i Dagens Næringsliv, og var formulert Steinar Solberg, en av overlegene som i dag går ut og krever endring. Overskriften på Solbergs debattinnlegg var "Skandalesykehuset ruller videre".

Derimot har OUS-legenes øverste tillitsvalgte, Aasmund Bredeli, som også sitter i styret i Oslo universitetssykehus, lenge vært en støttespiller til skandaleprosjektet, og delvis også en tilhenger av jernregimet til tidligere direktør Siri Hatlen. I likhet med samtlige andre styrerepresentanter stemte Bredeli nylig for de gigantiske stillingskuttene i 2012.

Mye tyder på at Bredeli, på tross av alt det sunne opprøret vi nå ser nedover i hans egne rekker, har fått streng beskjed fra Legeforeningen sentralt om ikke å rokke båten så den velter.


Gledelig opprør innenfra

Hittil har han også fulgt denne ordren. Bredelis meget klare uttalelser til mediene i dag tyder på at den mest systemlojale delen av Legeforeningen er i ferd med å miste sin kraft i OUS. Det er sannelig også å håpe!

Når det gjelder sykehusvesenets aller største fagforbund, Norsk sykepleierforbund, er det forstemmende lite å høre. De ledende sykepleiertillitsvalgte i OUS var også av de aller første til å innfinne seg med det nye regimet - til sterke protester fra grunnplanet, spesielt på Aker sykehus.

Ingenting tyder heller på noen tydelig snuprosess der i gården. Dette er ganske sikkert også i overensstemmelse med Sykepleierforbundets lite systemkritiske ledelse.


Fagforbundets svik

Det største sviket står etter min mening likevel LO og Fagforbundet for. Det er dette forbundet som på papiret har den aller klareste analysen av markedsliberalismen som styrer helse-Norge i dag. Det er samtidig også Fagforbundet som sitter nærmest den politiske ledelsen i landet, med den enorme påvirkningsmuligheten dette gir dem. Denne makten benyttes ikke.

Tvert om - de av forbundets tillitsvalgte som virkelig ønsker å slåss, motarbeides planmessig, mens de som holder seg i ro premieres med verv og fete styrehonorarer.

Fagforbundet har på få år utviklet seg fra et forbund i kamp og opposisjon på sykehusområdet, til det forbundet som mest ettertrykkelig sitter på helsedirektørenes fang. Fagforbundet preges kort sagt av av pamper, ikke kamper.

Tre personer bærer det største ansvaret for Fagforbundets ansvarsfraskrivelse i OUS: Fagforeningsbossen Bjørn Wølstad-Knudsen, lederen for koordineringsleddet i OUS, fylkesleder Mari Sanden og forbundsleder Jan Davidsen. Davidsen lot nylig uten protester Sanden og Wølstad-Knudsen sørge for at styret i OUS enstemmig vedtok å kutte 1000 årsverk i sykehuset neste år.

Hva slags mandat har disse tre til å falle sine egne medlemmer i ryggen på denne måten?


Men noen sier i fra

Et lyspunkt i denne mørke materien er - som vanlig - Fagforbundet Aker. Min gamle fagforening vedtok nylig å gå imot de samme kuttene som Wølstad-Knudsen stemte for, og nok en gang har fagforeningen påpekt hva slags sammenhenger dagens OUS-situasjon må ses i.

Og i dag representerer ikke minst de tøffe legene som fronter kampen mot helseforetakshelvetet på forsiden av Aftenposten et annet vesentlig lyspunkt.

Det er all grunn til å ønske dem lykke til. Det er vanskelig å vite akkurat hvor hardhudet monsteret er, men det er sannsynligvis nå bare et spørsmål om tid før verkebyllen vil sprekke, Mikkelsen må gå og OUS-fusjonen må legges død.

Når det skjer, gjelder det å ha stilt seg i en posisjon der man ikke får byllens innhold over seg.

Jeg avslutter med et lengre sitat fra Fagforbundet Akers utmerkete styrevedtak fra 14.9, og slutter meg helhjertet til innholdet:


"Hvorfor kan vi ikke godta kuttene? Fordi kuttene kommer som resultat av beslutninger Fagforbundet Aker hele tiden har vært imot: Sammenslåingen av Helse Sør og Øst, fusjonen av Oslo-sykehusene og nedleggelsen av Aker. Igjen er alt dette resultat av en styring hele Fagforbundet har vært steinharde motstandere av siden dag én: Sykehusreformen. Å stemme for kuttene nå, er å si at vi godtar styringen og de uhyrlige resultatene den har fått, og som kanskje får sine hittil aller mest groteske utslag i Oslo-området nå.

Den eneste konsekvente oppfølgingen av Fagforbundets landsmøtevedtatte sykehuspolitikk, er å gjøre alt som står i vår makt for å stanse denne prosessen - nå.

Det må altså stemmes mot alle kutt. Fusjonsprosessen må stanses, og kortene legges på nytt. Ingen må miste jobben, og dersom dette krever større budsjetter må de bevilges av dem som har fått oss opp i uføret: Storting og Regjering. Pasientene må ikke rammes.

I sin tur må hele sykehusreformen bort. Vi forventer at de rødgønne tar dette ansvaret, dersom de ønsker fortsatt tillit fra oss i fagbevegelsen. Tiden er overmoden for endring.

Endelig: Som fagforening er det vår plikt å slåss for medlemmene. Det gjør vi ikke ved å gi arbeidsgiver ryggdekning for vanstyret sitt. Å ikke stemme imot vil bli brukt mot oss når kampen for det enkelte medlem skal tas, for eksempel i rettssalen."

Amen.

• Les Are Saastads innlegg i Dagsavisens nettforum NYE MENINGER ved å klikke her eller på overskriften