Marta Breen-kronikk i Dagbladet: Helsekuppet

DAGBLADET 3. OKTOBER 2011, KRONIKK AV FORFATTER MARTA BREEN

For ti år siden fikk vi en ny politisk styring i helsevesenet, innført av mennesker med en intens tro på at konkurranse er det eneste saliggjørende når man skal skape effektivitet.

Det er mange politiske saker jeg burde ha satt meg inn i. Samfunnsdebatter jeg skulle fulgt, kronikker jeg burde lest. Om oljeboring i Lofoten. Monstermaster i Hardanger. Renter som går opp og ned. Og så pensjon, da. Ja, jeg vet at jeg bør spare i pensjonsfond! Men for å være ærlig har jeg alltid vært mer opptatt av gitarspillende svensker og prisen på halvliteren.

Helsepolitikk er en av disse kjedelige sakene jeg pleide å bla forbi. Bare ord som «Helse Sør-Øst» og «innsatsstyrt finansiering» kan jo få de fleste til å sovne. Det var først da jeg ble gravid, og fikk ansvar for et bitte lite menneske, at jeg måtte begynne å forholde meg til helsevesenet på det personlige plan. Alvoret rykket inn i livet, og jeg oppdaget at jeg sto i et sårbarhetsforhold til de offentlige tjenestene.

Det var nå det gikk opp for meg at helsevesenet ikke befant seg i trygge sosialdemokratiske hender, slik jeg hadde trodd.

Jeg har begynt å lese avisartiklene om helsepolitikk, og i september var dette ekstra deprimerende:

6.9.: «Kreftrammede Syver (9) glemt av sykehuset» (Aftenposten)

8.9.: «Knusende sykehusrapport om Sør- og Østlandet» (Aftenposten)

22.9.: «Ahus sliter med korridorpasienter og kronisk overbelegg» (Aftenposten)

23.9.: «Sykehuskutt øker ventetida» (Dagsavisen)

24.9.: «Savnet omsorg etter operasjon på Ahus» (Romerikes Blad)

26.9.: «Mai ble offer for «sykehuskrig»» (Dagbladet)

26.9.: «Over 30 000 lovbrudd ved Ahus» (Klassekampen)

27.9.: «Stråleutstyr forfaller» (Aftenposten)

Jeg blir helt matt av alle de dårlige nyhetene. Hva er det som skjer med helsevesenet vårt? Det var denne opplevelsen av forvirring og maktesløshet som fikk meg til å skrive bok. Oppstarten var i fjor vinter, da jeg nettopp hadde funnet ut at jeg var gravid for andre gang. Med mitt forrige stressende Ullevål-opphold i minne, tok jeg nå med meg notatblokk på runden mellom helsetjenestene.

En formiddag forvillet jeg meg inn på det Wallenberg-eide sykehuset Aleris på Frogner, der jeg tok en svært overpriset ultralydundersøkelse. Da jeg spaserte ut igjen, fikk jeg plutselig et tilbud om å bli medlem i sykehuset.

«Medlem? I et sykehus? Hva går det ut på?», undret jeg.

«Jo, da får du rabatt på legetimer, garantert time hos allmennlege samme dag som du ringer, et eget telefonnummer bare for medlemmer, gratis resepter og halv pris på influensavaksine», fikk jeg vite.

Det virket selvsagt forlokkende å gli forbi venteværelset ved å vifte med et medlemskort. Og det er ikke rart folk lar seg friste når de leser avisoverskriftene om den offentlige helsetjenesten. Men noe skurret veldig. Selv ikke utestedet Mono i Oslo lar folk skli forbi på den måten!

Jevnlig får vi rapporter om at helseforskjellene bare øker. De ressurssterke har for lengst tegnet helseforsikring, dette markedet er i sterk vekst. Enkelte har begynt å snakke om «den nye pasientrollen», «den profesjonelle pasienten» og «patient empowerment», begreper som framstiller pasienter som aktive og opplyste forbrukere i et stort, fritt helsemarked.

Pasientrettigheter og Internett får mye av æren for vår styrkede rolle. Noen pasienter vet visstnok mer om egen sykdom enn legen sin. Og iblant finner disse flinke pasientene fram til en ny behandlingsform på egen hånd. Da må legen søke om å få denne innført til utvalgte pasienter, og i slike tilfeller blir pasientens pågåenhet ofte det avgjørende.

Stadig mer ansvar legges over på pasientene. Seinest for et par uker siden gikk sjefen i Helse Sør-Øst, Bente Mikkelsen, ut med beskjeden om at vi selv må følge med på at vi får innkallelser vi har krav på, og at fristene overholdes (Aftenposten, 8. september).

Når jeg leser om disse sterke pasientene slår det meg at dette må være dårlig nytt for alle som ikke klarer å være helproffe når de blir syke. For når de sterke pasientene øker kravene, vil vel noen andre gå tapende ut? Helsevesenets pott blir jo ikke større, selv om noen krever en større porsjon.

Jeg mener at dagens sykehuspolitikk er resultat av et helsekupp. For ti år siden fikk vi en ny politisk styring i helsevesenet, innført av mennesker med en intens tro på at konkurranse er det eneste saliggjørende når man skal skape effektivitet.

Jeg kaller det et kupp, fordi politikerne hadde det så travelt at de glemte å spørre velgerne først. Dermed fikk vi tredd den mye omtalte foretaksmodellen nedover hodene våre. Reformen gikk ut på at ansvaret for sykehusene ble overført fra folkevalgte fylkespolitikere til profesjonelle styrer, og at disse nå skulle lage et liksommarked i helsevesenet.

Kort tid i forveien hadde vi fått den såkalte stykkprismodellen, som plasserer ulike pasientgrupper og diagnoser i et snodig poengsystem. Noe som igjen har ført til at «lette» og «lønnsomme» pasientgrupper har fått et bedre helsetilbud, mens andre grupper har sakket akterut.

I dag er det synlig for alle at dette med å late som om sykehus er kommersielle foretak, har endt opp med milliardunderskudd, ansvarsfraskrivelse, dårlig arbeidsmiljø og en rekke jukseskandaler. Vår nye kjempekonstruksjon Oslo Universitetssykehus er allerede er i ferd med å knele.

Tross alle dystre rapporter, opplever de fleste som er i kontakt med helsevesenet, å bli tatt godt vare på. Heldigvis. Vi har fremdeles et bra helsevesen. Men kan vi være trygge på at de omsorgsfulle og kompetente helsearbeidere vi møter i dag, ikke også vil bli påvirket av butikkleken etter hvert? Hva med døtrene mine, bør jeg melde dem inn i Aleris først som sist? Kommer mine barnebarn til å bli født på privatklinikk, fordi deres mødre ikke stoler på det offentlige tilbudet?

Det er så mye som står på spill. Det handler om hva slags helsevesen mine døtre skal overta. Jeg tør ikke lenger å bare bla forbi helsestoffet i avisene. Enkelte ting rett og slett er for viktige til å legge i hendene på økonomer og administrerende direktører.

• Les kronikken i Dagbladet ved å klikke her eller på overskriften