Målemani i Sykehus-Norge


KLASSEKAMPEN.NO  Sykehusansatte bruker stadig mer tid på å telle, dokumentere og rapportere. Overlege advarer mot rapporteringskrav som går utover pasientsikkerheten.
- Jeg har vært borti uvilje til å sette i gang risikofull behandling fordi man risikerer å score dårligere når man rapporterer resultater, forteller tillitsvalgt for legene ved Oslo Universitetssykehus, Christian Grimsgaard.
Han advarer mot en utvikling der sykehusene pynter på statistikken for å blidgjøre politikerne.
- Nå vrir man aktiviteten ved sykehusene, slik at rapportene ser best mulig ut, i stedet for å styre etter hva som faktisk fungerer best, sier Grimsgaard.
Lørdag skrev Klassekampen om den store veksten i administrativt ansatte i spesialisthelsetjenesten. Halvparten av de nye årsverkene som har kommet til etter sykehusreformen i 2002, er ikke-medisinske stillinger. Det har i denne perioden blitt ansatt tre ganger så mange i administrasjon og drift som legestillinger.
Mindre pasienttid
Men samtidig som administrasjonen ved sykehusene stadig vokser, viser undersøkelser at sykehusleger bruker mindre og mindre av sin tid med pasientene. I stedet brukes tida på å telle, dokumentere og rapportere.
Rapporteringskravene har eskalert etter at sykehusreformen ble innført i 2002. Det skal rapporteres internt mellom avdelinger, oppover i systemet til de regionale helseforetakene, som igjen rapporterer videre til Helsedirektoratet og Helse- og omsorgsdepartementet.
Pasienter uten helsetilbud
Departementet krever for eksempel at Helse Sør-Øst i 2012 rapporterer om 40 forskjellige indikatorer, alt fra gjennomsnittlig ventetid og antall korridorpasienter til «antall sykehus som har etablert tilbud om tobakksavvenning».
- I stedet for å gjøre kvalitative vurderinger av hva som fungerer, vurderes virksomhetene ut fra hva de rapporterer. Men vi har jo ikke noen gode mål for kvalitet, kanskje bortsett fra når det gjelder kreft, hvor man kan bruke overlevelse som et definitivt mål, sier Grimsgaard.
Et av målene som sykehusene vurderes etter er hvor ofte behandlingsgarantien brytes for såkalte garantipasienter. Dette er pasienter som har rett på rask helsehjelp og som ikke skal stå i de vanlige helsekøene.
- Det har ført til at mange pasienter uten behandlingsgaranti nærmest ikke har et helsetilbud, fordi køene er så lange. Men det synes ikke fordi det ikke er det som rapporteres, sier Grimsgaard.
Innen psykiatrien er ventetid et viktig mål.
- Men det sier jo ingenting om hvor god behandling pasienten får. Hvis pasienten skrives ut etter to døgn ser tallene bedre ut, men pasienten har ikke nødvendigvis fått god behandling. Om pasienten ble skrevet ut for tidlig og må legges inn igjen, vil det ikke slå inn på de målesystemene som brukes, sier overlegen.
Ahus har kunnet slå seg på brystet med å ha redusert antall korridorpasienter, men det skyldes ikke at pasientene har fått egne rom. Klassekampen kjenner til at mange pasienter stues sammen på dobbeltrom slik at det ser ut som om sykehuset har færre korridorpasienter.
Ny form for styring
Bjarne Jensen, professor ved institutt for økonomi ved Høgskolen i Hedmark, er kritisk til sykehusreformen som ble innført i 2002. Han mener den har skapt rapporteringsregimet.
- Før reformen var virksomhetene styrt etter hva slags helsetjenester man skulle tilby, og politikerne styrte dette gjennom budsjetter. Nå styres sykehusene etter å oppnå økonomisk balanse, og da må politikerne ha andre måter å følge opp på. Der kommer rapporteringen inn, sier Jensen.
Han legger til at rapporteringen også har positive sider, men at det er vanskelig å måle det som er viktig i helsetjenestene.
- Poenget er at folk skal bli friske, men det er krevende å rapportere på resultatene av behandling.
Leder i Overlegeforeningen, Jon Helle, lurer på om all rapporteringen er nødvendig.
- Jeg har full respekt for at økonomien må styres, og byråkratikritikken skal ikke gå ut over dem som skal forvalte. De ansatte i Helseforetakenes administrasjon jobber knallhardt for å møte de ulike toppledelsens økende krav til rapportering. Man bør heller spørre hvordan all informasjon som rapporteres inn brukes, og om alt er nødvendig. Det er noe departementet - og ikke helseforetakene - må svare for.
Han mener man skulle brukt mer krefter på å rapportere på kvalitet og arbeidsmiljø enn økonomi.
- Det er vanskeligere å måle kvalitet enn økonomi, og dessverre har man havnet litt bakpå med kontroll og prioritering av både pasientbehandling og arbeidsmiljø, sier Helle.

• LES SAKEN I KLASSEKAMPEN VED Å KLIKKE HER