Petter Schou: Trygt på Ahus i dag?

AFTENPOSTEN 20. SEPTEMBER 2012, DEBATTINNLEGG AV PETTER SCHOU, FYLKESLEGE I OSLO OG AKERSHUS

Før utvidelsen ved Ahus skulle skje, ba vi ledelsen orientere oss som tilsynsmyndighet om at sikkerheten for pasientene var ivaretatt. Vi ble hele tiden forsikret om at ting var under kontroll.


Akershus universitetssykehus er Norges nyeste og antagelig mest moderne sykehus. Det er et stort sykehus, dimensjonert for å kunne ta imot en stor del av befolkningen i Oslo og Akershus. Helsepersonell er nesten alltid opptatt av å gjøre en god jobb, men enkelte steder og i enkelte perioder blir arbeidspresset større enn hva som både er ønskelig og planlagt.
Da Ahus skulle utvide sitt såkalte «opptaksområde» med 50 prosent, var én av forutsetningene at et tilsvarende antall helsepersonell skulle overføres dit fra Oslo universitetssykehus. Tanken var at dette skulle skje ved at leger, sykepleiere og andre frivillig søkte seg over, noe som imidlertid skjedde i svært begrenset grad. Å skulle utlyse 1500 stillinger eksternt og dermed risikere å «støvsuge» landet for helsekompetanse, var selvsagt ingen god løsning i en situasjon hvor alt var basert på et nullsumsspill: Oslo universitetssykehus «mister» 160 000 potensielle pasienter og skal redusere sin aktivitet og antall ansatte tilsvarende. Tanken var enkel og planen muligens god, men med den lille haken at også Oslo universitetssykehus var så presset - ikke minst på grunn av en omfattende fusjonsprosess - at å nedlegge senger, og å si opp ansatte, ikke var noe man kunne klare i løpet av den relativt korte perioden sykehusledelsen hadde til rådighet. Utfordringen som dette sykehuset sto overfor er jo ellers grundig belyst både av mediene og gjennom høring i Stortinget.
Mer enn ett år før utvidelsen ved Ahus skulle skje, ba vi ledelsen orientere oss som tilsynsmyndighet om at sikkerheten for pasientene var ivaretatt. Både vi og øvrige statlige myndigheter ble hele tiden forsikret om at ting var under kontroll. Vi fulgte også sykehuset svært tett de første månedene etter utvidelsen 1. januar 2011, da presset mot sykehuset var uhyre stort, pågangen av akutte innleggelser større enn forventet og sykehuset fortsatt manglet flere hundre fast ansatte leger og sykepleiere. Vi fikk løpende rapporter om antall innleggelser, overbelegg og alvorlige hendelser. Dødsfall fikk vi rapportert dels fra sykehuset selv, dels via saker som sykehuset hadde meldt til politiet som «uventet og plutselig». Vi avsluttet etter hvert den ekstra overvåkingen, da situasjonen ble mer «normal», men fulgte selvsagt opp enkeltsaker på vanlig måte.

Bekymringsmeldinger

Utover høsten 2011 fikk vi nye bekymringsmeldinger, ikke minst fra tillitsvalgte sykepleiere om at situasjonen var og hadde vært uhyre vanskelig og at pasientsikkerheten var truet. Som statlig tilsynsmyndighet er det selvsagt vår fremste rolle å bidra til et trygt helsetilbud for oss alle. Vi innhentet fra ledelsen ved sykehuset en rekke faktaopplysninger om perioden januar til oktober 2011 - alt fra uønskede hendelser til sykefravær og bruk av vikarer og overtid.
Samlet sett tegnet dette et bilde av et sykehus som ikke uventet hadde vært under stort press og at man utvilsomt under perioder hadde jobbet på et nivå hvor pasientsikkerheten kunne bli truet. At ting likevel går bra, og at du og jeg kan føle oss trygge som pasienter på Ahus, skyldes ikke planer, men at helsepersonell da som alltid ellers har et genuint ønske om å gjøre en god jobb - nærmest uansett rammebetingelser.
Noe alvorligere enn dødsfall finnes selvsagt ikke. Og skjer det uventet, er det selvsagt helt nødvendig at man gjennomgår det som skjedde ned til minste detalj for å se om det er noe som skulle vært gjort annerledes eller bedre fra sykehusets eller ansattes side. Sykehus behandler alvorlig syke mennesker hele tiden, dødsfall skjer på sykehus, men for meg blir det allikevel et blindspor å diskutere ett år i ettertid hvorvidt tragiske hendelser skyldes mangelfullt gjennomførte planer eller ikke. Det er jo uansett sykehuset selv, og ikke statlige tilsynsmyndigheter, som sitter med det hele og fulle ansvaret for å gi pasienter og pårørende et forsvarlig tilbud, og ett dødsfall som eventuelt kunne vært forhindret, er uansett ett for mye.
Og det er det regionale helseforetaket, i dette tilfelle Helse Sør-Øst, som sitter med det overordnede ansvaret for at planer og økonomiske rammer er tilpasset aktiviteten.

Spesielt vanskelig

Jeg har forstått at også ledelsen ved sykehuset er enige i at den perioden vi gransket var spesielt vanskelig for både pasienter og ansatte. Som tilsyn er vi selvsagt helt avhengige av at de opplysninger vi får fra ansvarlig ledelse også gjenspeiler virkeligheten. At sykehuset, et halvt år i ettertid, når de ser vår vurdering på grunnlag av deres egne opplysninger finner at deres egne oversendte tall til oss ikke var korrekte, men at situasjonen skal ha vært bedre enn det de selv først rapporterte, endrer selvsagt ikke på dette hovedbilde. Det viktigste for både pasienter, sykehusets ansatte og oss som statlig tilsynsmyndighet vil uansett være at situasjonen i dag er under kontroll, og at vi som måtte ha behov for det kan føle oss trygge på Ahus.