Ikke spøk å være fødekvinne i travelhetens tid

TIDSSKRIFT FOR DEN NORSKE LEGEFORENING/TIDSSKRIFTET BLOGG 13.11.2012
Kari Løvendahl Mogstad



Å bli født i Norge er som å vinne i Lotto, blir det ofte sagt. Vi som lever i denne utposten langt mot nord i verden, har en velstand, trygghet og sosial velferd som de aller fleste land bare kan drømme om.
Likevel er det ting som ikke er perfekt, og det å bære stor velstand og enorme privilegier kan også by på utfordringer og dilemmaer, både for enkeltmennesket og for storsamfunnet. Å leve i en moderne og effektivitetsfiksert verden stiller nye krav til oss, og vi må finne andre måter å trives på og bruke våre ressurser på en meningsfull måte.
I mange år har vi kunnet skilte med å være et av verdens tryggeste land å føde barn i: Vi føder mange barn, og vi har ligget på verdenstoppen i amming og vært et land som resten av verden har sett mot også i dette henseende. Det at fødselsraten i Norge er så høy har trolig en sammenheng med vår velstand og trygge og gode helsevesen og velferdsordninger for småbarnsforeldre. Men jeg tror også det har hatt å gjøre med at den gravide og nybakte mor har kjent at hun er blitt godt ivaretatt og verdsatt, og fått en god og rolig start på en totalt ny og fremmed situasjon som det å være gravid og barselkvinne er.
Jeg har imidlertid lenge bekymret meg for den tendensen det er til at tiden rundt fødsel og barsel blir stadig mer hektisk for mor og barn. De siste årene er det nesten umerkelig blitt stadig kortere liggetid ved barselavdelingene, og mange kvinner forteller om en svært hektisk og oppkavet tid mens de er på sykehuset før de må dra hjem. Man kan godt si at det kanskje har vært unødvendig lang liggetid ved barselavdelinger, men at en slik endring har skjedd så raskt er påfallende og bekymringsfullt. Sykehusene styres stadig mer etter penger, og hvert liggedøgn mindre er bra for budsjettet.
Det som er forvirrende og påfallende, er hvordan slike nye rutiner blir satt i gang og implementert lokalt på de ulike sykehusene, før og samtidig med at man jobber med Nasjonale retningslinjer for svangerskaps-, fødsels- og barselomsorg.
Det snakkes så fint om at mor og barn har det best hjemme, at de ikke er syke og dermed ikke trenger sykehusopphold, og at det er kommunene som skal ta seg av dem 1-2 døgn etter fødselen. Ja, ja, det høres bra og fint ut alt dette. Poenget er at kortere liggetid er blitt satt i gang fra sykehusenes side før kommunene har klart å stable et forsvarlig og ordentlig tilbud på bena til disse sårbare fødekvinnene! Forutsetningen for at en slik modell med korte barselopphold skal fungere forsvarlig er at det er kommunikasjon mellom første- og andrelinjetjenesten, og dette er skremmende dårlig mange steder i dag. Det fører til at mange sårbare og slitne nybakte mødre sendes hjem, og det kan ta uker før de hører noe som helst fra helsestasjonen.
Det sier seg selv at det da er mange som sitter og sliter alene med såre pupper og skrikende barn, og som kanskje har gitt opp ammingen og fått en dårlig start på en tid som er viktig i forhold til tilknytning og mestring av morsrollen. Og selv om det også er veldig fokusert på fars medvirkning og viktighet, er det for mye forlangt at en stakkars pappa skal og kan bidra med de rådene og den støtten som er så viktig for en nybakt mamma disse første dagene.
Jeg lurer på hvor de egentlig har det fra – at det er så viktig for mor å dra hjem etter 1-2 dager? Det er den dag i dag fritt frem, og man må gjerne dra hjem hvis man føler for det og kjenner seg klar til det. Men dette forutsetter et godt opparbeidet system for å støtte den nybakte moren og barnet når de kommer hjem. Det er ikke slik lenger at det står en mor, tante eller nabokjerring klar, som er der med barselkvinnen og støtter og hjelper henne den første tiden. Nyetablerte familier bor gjerne langt borte fra sitt familienettverk, og mange har ingen til å bidra i det daglige. En nybakt mor har tusen spørsmål og trenger støtte og råd for å vite om hun ammer riktig, om barnet får nok mat, og om hennes småplager er normale eller tegn på sykdom.
Uansett hvor moderne vi er som både individer og samfunn, så er det enkelte faser av livet der effektivisering og rasjonalisering har sine grenser, og en av dem er fødsels- og barseltiden. Jeg mener at barselkvinnen blir stemoderlig behandlet for tiden, og jeg synes det er en skremmende utvikling at omsorgen rundt henne og barnet effektiviseres bort.
En barselkvinne er ikke ”syk”, men hun er sårbar og har behov for ekstra omsorg!
Det å hvile er vel nærmest blitt et umoderne ord i vår moderne, velsmurte verden. Men er det en tid i livet at man med beste samvittighet skal bevilge seg å hvile, så er det etter et langt svangerskap og en fødsel. Men da må også samfunnet se verdien i å la en nybakt mor og familie hvile litt og se til at helsevesenet fungerer, slik at ikke en nybakt familie blir sendt ut fra barselavdelingen og overlatt til seg selv, med barseltårer og brystspreng.
Dette vil vise seg både på ammefrekvens og fødestatistikker, tror jeg, og der har vel myndighetene lyst til å være på topp fremdeles, eller …?