LEGER MED KRONIKK: HVA STØRE BØR GJØRE



KRONIKK I DAGBLADET 10.12.2012 

Makter Jonas Gahr Støre å snu den rådende styringsideologien, kan han bli statsmannen som berget et godt og velfungerende offentlig helsevesen i Norge.



Skandalene i helsetjenesten synes uten ende. Ikke før statsråd Jonas Gahr Støre har orientert om at sykehusenes ventelister er redusert, avsløres det at tallene han viser til er sterkt misvisende. Når Støre motstrebende må medgi at han var klar over disse problemene, framstår forsøket på ventelistetriumf som et klossete publikumsfrieri.

Nylig kom Fylkesmannens kritikk av flyttingen av 150 000 pasienter til Ahus. Riksrevisjonen fulgte opp med å fastslå at sykehusfusjonen i Oslo er blitt urimelig dyr og har ført til forringet kvalitet - i tråd med vedvarende og tydelige advarsler fra medisinske fagmiljøer. Siste nytt er at prøvesvar ved OUS var «blitt borte» i forbindelse med den samme overføringen til Ahus. Pasientombudet ber pasientene kontrollsjekke prøvesvar fra høsten 2010.

Den nye statsrådens uttalte vilje til å lytte til oss helsearbeidere gir likevel grunn til håp. Vi benytter anledningen. Skandalene ovenfor - og en rekke andre - er symptomer på en forfeilet styringskultur som har invadert helsesektoren og andre offentlige velferds- og utdanningsinstitusjoner. Kursen må endres radikalt hvis Støre vil unngå å forfølges av liknende skandaler resten av sin tid som statsråd. Makter han å snu den rådende styringsideologien, kan han bli statsmannen som berget et godt og velfungerende offentlig helsevesen i Norge.

Fellesnevner for problemene i helsesektoren er at ledelsen har stadig mindre legitimitet, både hos pasientene og behandlerne. Helseledere beskjeftiger seg mer og mer med forhold som har liten relevans for omsorgen og kvaliteten i pasientbehandlingen. Allmennleger oppsøkes for eksempel regelmessig av pasienter som trenger hjelp til å tolke sykehusenes ventelistebrev. Disse framstår som juridiske prosess-skriv - kalde, upersonlige og ugjennomtrengelige. De etterlater et sterkt inntrykk av at sykehusets tilbud hviler i sentrale krav og pålegg, og ikke et ønske om å hjelpe. Fokus skifter fra omsorg for syke og lidende, til behov for å skaffe sykehusene formell ryggdekning overfor Helsetilsyn og politikere.

Mange sykehusleger opplever ledere som sjelden er til stede og som har for stor avstand til det nivå hvor helsetjenesten leveres. Ledelsens legitimitet svekkes, noen ganger med skjerpet revirkamp mellom lokale «småkonger» som følge. Møysommelig oppbygde fagmiljøer splittes og forvitrer. Forsøk på å samle fagmiljøer gjennom toppstyrte prosesser resulterer i forvirring, konflikt og utmattelse. Vår fagforening og faglige representanter prøver å rope varsku, men har en tøff kamp mot en stadig tøffere sykehusledelse. Pasientsikkerheten blir i verste fall skadelidende. Det mest tragiske eksempelet er pasienten som døde kort tid etter å ha blitt tatt av operasjonsbordet ved Oslo universitetssykehus rett før en planlagt hjerteoperasjon. Tilsvarende fenomener ser vi også ved andre tvangssammenslåtte sykehusavdelinger, og tilsvarende fjerne ledere.

Fagfolk får stadig mindre tid til pasientrettet arbeid, ved at tid bindes opp i tidrøvende og til dels meningsløse papirøvelser. Tiltak som seiler under forlokkende faner som kvalitetsreformer, målstyringstiltak og effektivisering, bærer mer preg av å skulle forsyne overordnede og sentrale instanser med riktige rapporter og pene tall, enn at det enkelte pasientmøtet skal være trygt og omsorgsfullt.

Byråkratiet akselererer faretruende. En av Støres største utfordringer er å gjenreise den tapte respekt og tillit vi helsearbeidere har opparbeidet mot sentrale helsemyndigheter gjennom ti år med lite vellykkede reformer. Etter at Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité i 22. juli-høringen avdekket svakhetene ved mange instanser, hevdet Støre at den høye kvaliteten i vårt arbeid skyldes at vi er underlagt kontroll av 13 ulike direktorat- og tilsynsorganer.

Ved norske sykehus er det i dag flere administrativt ansatte enn leger. Viltvoksende byråkrati må stanses gjennom hardhendte kutt i antall paragrafer, forskrifter og administrative ordninger, og i antall administrativt ansatte.

Vi anbefaler:

• For det første må Helsebyråkratiet slankes. Innfør ansettelsesstopp i den sentrale helseforvaltningen, umiddelbart. Samtlige tilsyns- og kontrollorganer må samordnes. Tyngden av rapporteringskrav fra sentralt hold må reduseres dramatisk. Effekten vil bli mer personlig ansvarsfølelse og arbeidsglede, bedre helsetjenester og mer arbeidskraft til pasientrettet arbeid på grunnplanet.

• For det andre må sykehusenes finansieringsordning endres. Dagens system med såkalt «innsatsstyrt finansiering» har mer enn noen andre enkelttiltak forårsaket tvilsom diagnosekoding, kortsiktige strategiske vridninger, usunt økonomifokus, byråkrativekst og uforutsigbar sykehusøkonomi. Samtidig bør statsråden nedlegge et umiddelbart forbud mot å benytte beslektede systemer for økonomistyringen mellom sykehusene og i særdeleshet internfakturering mellom sykehusenes avdelinger.

• For det tredje må hver enkelt sykehusavdeling samles på ett geografisk område, og ha en tilstedeværende, faglig ansvarlig leder. «Tverrgående» avdelinger, med virksomhet spredd mellom det som egentlig er ulike sykehus medfører kvalitetstap og unødvendige problemer over hele landet.

Helsestrateger med stor vyer og middels godt utviklede demokratiske evner har i lang tid fått styre utviklingen i norsk helsevesen. Helseledere og politikere må i større grad enn hittil forstå at de må lytte til råd fra fagmiljøene, spesielt før store omstillingsprosesser iverksettes. Norge har kopiert satsinger som har vist seg mislykkede i mange andre land, for eksempel ved å slå sammen sykehus til organisasjoner med en uhåndterlig størrelse. Tiden er inne for å hente ideer fra land som har reformert helsevesenet i en alternativ retning, som Skottland og New Zealand.

Vi har førstehåndskompetanse i drift av helsevesen, og vi vet hva som er viktig for gode pasientmøter. Hva med å ta et godt steg tilbake, og anerkjenne helsetjenestens behov for å utvikles og styres etter faglige premisser?

Disse tiltakene, og andre som bør følge, vil inngi respekt og gi Støre den nødvendige tillit hos oss som leverer helsetjenestene. Slik sikrer han pasientene et faglig sterkt, forutsigbart og omsorgsfullt helsetilbud.

LES KRONIKKEN OG KOMMENTARENE I DAGBLADETS NETTUTGAVE VED Å KLIKKE HER