Helse- og omsorgsminister Jonas Gahr Støres tale om sykehusene

PÅ REGJERINGEN.NO LIGGER JONAS GAHR STØRES TALE OM SYKEHUSENE

Tale/artikkel, 30.01.2013

Av: Helse- og omsorgsminister Jonas Gahr Støre

Politiske mål og forventninger til spesialist-helsetjenesten
Tale til sykehusene 30.01.



Få samfunnssektorer engasjerer mer enn sykehusene våre.

Det er ikke underlig. Vi er alle berørt.

Mange har en mening om utenrikspolitikk. Alle har en erfaring med helse. Vi setter store verdier inn for å drive sykehusene våre. Det står om livet. Intet mindre.

Det er en glede for meg å ønske velkommen til denne gjennomgangen av politiske mål og forventninger til spesialisthelsetjenesten. Jeg er glad for at mange har ønsket å være til stede.

Dette foredraget innleder en dag som leder frem til foretaksmøtene med de regionale helseforetakene senere i ettermiddag. Disse foretaksmøtene er en årlig begivenhet, men i år er det en forandring. Stortinget har vedtatt lovendringer som åpner for at helse- og omsorgsministeren kan lede foretaksmøtet. Jeg vil benytte den muligheten i dag.

Men først – om mål og forventninger til sykehusene.

Utgangspunktet er tydelig: Sykehusene er fellesskapets eiendom.

I år skal vi bruke 115 milliarder kroner på drift og aktivitet ved norske sykehus. Dette er våre penger, fellesskapets investering – en formidabel og nødvendig satsing.

Desto viktigere er det at vi sikrer best mulig drift og best mulig styring av sykehusene, for å få mest mulig helse igjen for satsingen. Det er uttrykk for et stort politisk samfunnsansvar.

Alvoret i denne oppgaven har slått meg gjennom disse månedene som helseminister. Det er fordi jeg ser hvor viktig det er med gode sykehustjenester, hvor mye det betyr for folk. Men det er også fordi jeg ser hvor mye som står på spill.

Det er et unikt kjennetegn ved norsk helsetjeneste at vi har en så sterk offentlig sykehussektor, finansiert av oss alle, gjennom det spleiselaget som velferdsstaten er.

For regjeringen er dette en ressurs av avgjørende betydning for det norske samfunnet.

Men den sterke stillingen til sykehusene våre er ikke hugget i stein. Den er avhengig av at vi greier å opprettholde tilliten. Den er avhengig av at fellesskapet prioriterer store ressurser. Og den er avhengig av at vi gir sykehusene det arbeidsrom de trenger for å utdanne fagfolk, drive forskning, ivareta akuttfunksjoner – alt dette sammen med hovedoppgaven – å behandle pasienter.

Det er en helhet, og den må sykehuspolitikken ivareta.