Reportasje i Finansavisen: KOSTNADSEPIDEMIEN






REPORTASJE I FINANSAVISEN 23. NOVEMBER 2013

Fortsetter veksten i sykehusbemanningen er alle nordmenn leger innen 150 år. Vil vi greie å stoppe pengegaloppen i Helse-norge før utgiftene kveler oss?


Dersom noen erklærer at de vet hvordan problemene i helsevesenet kan løses, bør man straks spørre om personen også mener han er Napoleon.Hans Olav Melberg, Fremtidens Helse-Norge



EN ELENDIGHETSBESKRIVELSE: Norge bruker nesten 55.000 kroner pr. nordmann på helse i året.
Bare USA bruker mer.
Får vi valuta for pengene? Nordmenn lever lenge, men kortere enn svenskene som bruker en tredjedel av våre penger. Vi har lav barnedødelighet, men finnene har like lav med halv- parten av pengebruken. Ei heller når det gjelder overlevelse etter kreft skiller vi oss positivt ut. Som Bent Høie yndet å si i valgkampen: Omlag 270.000 nordmenn står i helsekø. Ifølge Høyre var tallet kun 210.000 sist de satt i regjering.
Denne virkelighetsbeskrivelsen kommer etter voldsomme bevilgninger.
Bare fra 2008 til 2012 økte helseutgiftene med over 54 milliarder kroner. Helseutgiftene målt som andel av BNP økte over samme periode med 0,8 prosent. Vi fikk omlag 6.500 kroner mer å bruke på helse i året, pr. innbygger.

DET SISTE TIÅRET HAR VÆRT EN fest i de offentlige budsjettene, og helsesektoren har fått mer enn de øvrige sektorene. I 2012 utgjorde de offentlige helseutgiftene 18,5 prosent av de totale offentlige utgiftene. I 2003 var andelen 17,6 prosent. Mens de offentlige utgiftene økte med 5,7 prosent i året, økte de offentlige helseutgiftene med 6,7 prosent i året.
Det er en veksttakt som tilsier nesten en dobling hvert tiende år.
Et annet mål for veksten i helseutgiftene er veksten i antall leger. Av de nordiske landene har Norge flest leger pr. innbygger, og vi er blant de OECD-landene med den høyeste legedekningen.
I 1991 var det 383 innbyggere pr. lege. I 2009 var legedekningen økt til 213 innbyggere pr. lege.
Gitt denne veksttakten halveres antallet innbyggere pr. lege omtrent hvert tyvende år.
Kjell Aukrust regnet seg som kjent frem til at vikingene var 28 centimeter høye, hvis man regnet seg tilbake fra veksten i gjennomsnittshøyden på 1900-tallet.
Bruker vi litt Aukrustsk-matematikk i omvendt retning finner vi at allerede ved midten av dette århundret vil det være 50 innbyggere pr. lege (og rundt 2179 vil alle i Norge være leger (!) og vi må da fly leger inn fra utlandet for å kunne behandle alle legene).
Disse naive fremskrivningene illustrerer poenget: En slik vekst kan ikke fortsette, kan det vel?

NOE MÅ GI ETTER
Tiden er kommet for en dommedagsprofeti: Antallet eldre over 80 år vil øke fra 219.000 til over 320.000 i 2030
skal vi tro SSB. Forutsatt uforandret sykelighet, effektivi- tet og kvalitet må antallet sengeplasser økes med over 50 prosent innen 2030.
Det året må over 60 prosent av de som skal ut i jobb begynne i helse- og omsorgssektoren.
I 2050 vil da de samlede helseutgiftene være 70 prosent høyere enn de var i 2008.
Kanskje kan vi ikke leve av å klippe håret på hverandre, en gang i fremtiden skal vi altså forsøke å leve av å pleie hverandre.
Det er dyrt å bli gammel. Foruten nyfødte er gjennomsnittlige helsekostnader for personer under 45 år under 5.000 kroner pr. person. For 60-åringer er kostnadene 10.000 kroner. For 80-åringer er kostnadene blitt 30.000 kroner.
Aller dyrest blir det når vi dør: I Norge er det gjort beregninger som tyder på at mellom 18 og 26 prosent av utgiftene innen pleie og omsorg gikk til personer i deres siste leveår.
Vi skal alle dø, men først skal tydeligvis noen av oss få oppleve et helsevesen som møter veggen.

ELLER KANSKJE IKKE?
Hans Olav Melberg er 1. amanuensis ved Institutt for helseledelse og helseøkonomi ved Universitetet i Oslo.
Ifølge ham er ikke det norske helsevesenet så dyrt som vi har beskrevet her, ei heller er det riktig å beskrive veksten i helseutgifter som et problem, og for det tredje mener han at det er nesten umoralsk å tegne et bilde av et helsevesen som uvegerlig beveger seg mot et sammenbrudd.
– Det er riktig at målt i kroner pr. innbygger, bruker Norge nest mest i verden. Men hvor meningsfullt er det tallet? For det første er det oppblåst fordi Norge teller med utgifter som ikke andre teller med, for eksempel sykehjem. For det andre er Norge et dyrt land, også norske leger og sykepleiere har høye lønninger sammenlignet med andre land, sier Melberg.
Det betyr ikke at norske leger og sykepleiere er overbetalt: Det mest effektive og billige helsevesenet i Norden finner man i Finland, men finske leger og sykepleiere ligger omtrent like langt fra gjennomsnittsinntekten der som leger og sykepleiere gjør i Norge.
Hvis man istedenfor kontantutlegget pr. innbygger vurderer helseutgiftene i forhold til BNP-totalt, finner man at Norge bruker under snittet i OECD. Målt slik bruker både Sverige og Danmark mer penger enn Norge.
Ei heller er det riktig å beskrive veksten i helseutgiftene som et problem.

VI ER BLITT RIKERE, da vokser helseutgiftene, forklarer Melberg.
To sammenhenger illustrerer dette: Den ene er Baumols lov: Helsetjenester har et stort innslag av pleie og omsorg, det gjør at det er vanskelig å effektivisere.
Slik symfonikere har lite å tjene på å spille hurtigere, kan for raske leger være kontraproduktivt.
Etterhvert som andre deler av samfunnet blir mer effektivt, vil da helsevesenets relative andel av ressursene øke. Uten at det er et problem: Vi blir rikere, og i takt med det øker andelen vi bruker på helse.
Et uttrykk for det samme er å se på veterinærutgiftene i forhold til helseutgiftene for mennesker. Både i USA og i Norge finner man at disse har utviklet seg i takt med at inntektene har økt: Økt inntekter er blitt brukt både på bikkjas og vår egen helse.
Dermed mener Melberg at det dramatiske bildet som tegnes av et helsevesen som beveger seg mot en budsjettvegg i takt med en økende andel eldre må modereres.
For det første er det ikke demografien som er den viktigste driveren i helseutgiftene.
– I snitt har helseutgiftene vokst med omtrent tre prosent i året. Under ett av disse prosentpoengene skyldes demografi. Det andre skyldes økt produksjon og kvalitet, sier Melberg.
– Når man sier at utgiftene vil øke med 70 prosent i 2050 så høres det dramatisk ut, men hvis man istedet deler dette opp i årlige økninger, så finner man at dette tilsvarer en årlig vekst på 1,3 prosent. Dette er under den historiske årlige veksten, og kan dermed være meget overkommelig.
Dessuten legger de dystreste regnestykkene til grunn at morgendagens eldre vil være like syke som dagens eldre. – Mer trolig er det at morgendagens eldre vil holde seg friskere lengre. Da forskyves kostnadene i tid, forklarer
Melberg.
Justerer man fremskrivningene for dette halveres den fremtidig utgiftsveksten.
Så kan man innvende at både kvalitet og tilbud vil være forventet å øke, dermed vil utgiftsveksten trolig bli høyere. – Men det er isåfall en konsekvens av et politisk valg. Jeg har vanskelig for å forstå hvordan det at vi skulle velge å bruke penger på noe, skal kunne fremstilles som et problem.
Dyrere enn Finland, men ikke ekstremt. Utfordringer i fremtiden, men ikke katastrofale. Det er en grei oppsummering.

HVA VAR EFFEKTEN AV SYKEHUSREFORMEN i 2002 hvor eierskapet gikk fra fylkeskommunene til staten.
Ekstremt negativ? Ekstremt positiv?
Gitt alle spaltemetrene og debattprogrammene så burde konsekvensene være enorme i den ene eller andre retningen?
Neida.
I samme etasje som Hans Olav Melberg sitter, finner vi Terje P. Hagen, professor ved Universitetet i Oslo og leder ved Avdelingen for helseledelse og helseøkonomi. 

• LES RESTEN AV REPORTASJEN FRA FINANSAVISENS OLE ASBJØRN NESS VED Å KLIKKE DEG INN PÅ HELSETJENESTEAKSJONENS LENKE TIL EN PDF-FIL MED ALLE SIDENE - HER