KRONIKK Lokal beredskap er livsviktig!


Denne kronikken (i omtrent samme versjon) ble opprinnelig publisert på NRK Ytring. Du finner den, og kommentarer, her.


Morgenen etter den dramatiske brannen på Lærdalsøyri skriver en intensivsykepleier ved Lærdal sjukehus på Facebook: ”Eg er på fjellet med ungane utan bil, blir henta no, for å hjelpe til på sjukehuset. Straum og nett er ute so ikkje fortvil om de der ute ikkje får kontakt med nokon på Øyri.”

Statusen hennes oppsummerer på mange måter situasjonen. Det var ikke storsamfunnets infrastruktur, fine planer eller høyspesialiserte sykehus som berget liv og helse da vind og brann herjet på tettstedet innerst i Sognefjorden. Uten strøm og telefon mobiliserte hjelpemannskapet selv. Helikoptrene kom ikke før med dagslyset neste morgen.

Lokale nettverk og kompetanse var avgjørende både for at ikke liv gikk tapt i nattetimene, at ikke brannen fikk ødelegge mer og at over 400 personer kunne få medisinsk sjekk og nødvendig hjelp.

Redningsmannskap og helsepersonell fra kommunen og nabokommunene meldte seg selv, ble kontaktet og hentet – intensivsykepleieren fra hytta på Filefjell er bare ett av mange eksempler. Et lite lokalsykehus klarte derfor, for andre gang på få måneder, å ta hånd om en katastrofesituasjon og kunne hjelpe både vaktmesteren som etter mange timers innsats mot flammene lå på marken og gispet etter luft og huseieren som etter slokkingsarbeidet fikk et lite hjerteinfarkt.

I over 10 år har jeg vært en del av en bevegelse som har kjempet for å bevare lokalsykehus landet over, Folkebevegelsen for lokalsykehusene. Vi har argumentert for at sykehusene våre må få beholde fødeavdelinger og akuttberedskap. Vi har konfrontert sentraliseringsbyråkratene med at et sykehus som blir fratatt kirurgisk aktivitet – slik sykehuset på Nordfjord og flere andre nå risikerer – ikke vil være istand til å gi befolkningen den nødvendige trygghet. Vi har pekt på at nedlegging av fjerning av enkeltfunksjoner, såkalt “oppgave- og funksjonsfordeling” svekker helheten i lokalsykehuset.  

Vi blir møtt med argumenter som at lokale sykehus ikke kan ta seg av de virkelig alvorlige tilfellene, at avstand ikke er så avgjørende fordi “ambulansene i dag er de reneste akuttmottak” (daværende helseminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen på besøk i Sogn og Fjordane i mars 2010) og at flere vil dø om lokalsykehusene beholdes (assisterende helsedirektør Bjørn Guldvog til media i 2010). En toneangivende overlege fra Oslo mener sågar at befolkningen går i fakkeltog for retten til et kortere liv.

I Jens Stoltenbergs tale til Arbeiderpartiets landsmøte våren 2011 sa han blant annet: “Hvis du for eksempel havner i en alvorlig ulykke, så er ikke det viktigste at det er et lokalsykehus i nærheten. For det er etter all sannsynlighet ikke dit du fraktes uansett. (…) Blir du virkelig alvorlig brannskadd. Uansett hvilke fylke, hvilken fjordarm eller dal du måtte befinne deg i, så er det om å gjøre å få deg til Haukeland, for der er de best på brannskader.” Det høres besnærende ut, og Stoltenberg har brukt denne retorikken i flere varianter og fremhevet ulike sykehus som spesialister på sine områder.
Mads Gilbert har i kronikken “Lokalsykehus redder liv” imøtegått sentraliseringsargumentasjonen på et faglig grunnlag. Det burde være opplagt at man ved trafikkulykker, tunnelbranner og i andre situasjoner ofte ikke har ambulansekapasitet, praktisk mulighet eller tid til å frakte alle som trenger medisinsk sjekk eller behandling til superspesialistene på de store sykehusene. Det ville heller ikke vært riktig bruk av ressurser.
Lokalsykehuset, med sin kombinasjon av breddekompetanse og fleksibilitet kan raskt mobilisere personale, behandle og stabilisere de pasientene som eventuelt har behov for videresending. Dette gjelder ikke bare på Vestlandet eller i Nord-Norge; husk at det var Ringerike sykehus på Hønefoss som tok imot flest skadde ungdommer fra Utøya 22. juli, ikke Ullevål.
Den rødgrønne regjeringen har gjennom to perioder åpnet for stadig nedbygging av lokalsykehusene ved å tillate “demontering”, det vil si fjerning av enkeltfunksjoner. Også gjennom egne direkte vedtak har regjeringen svekket helsetilbudene i distrikts-Norge. Uten fødeenhet og kirurgisk aktivitet er det heller ikke realistisk grunnlag for anestesibemanning, noe som selvfølgelig vil svekke kvaliteten på det indremedisinske akuttilbudet. 
Det var med vantro vi registrerte at mer enn 10 spesialutdannede intensivsykepleiere i Nordfjord ble oppfordret til omskolering; hvilken utrolig sløsing med ressurser som Helse-Norge så sårt trenger!
Det er skjebnetimer for mange av landets lokalsykehus. Fredag 24. januar skal Helse Førde-styret avgjøre spørsmålet om kirurgisk virksomhet ved “Framtidas lokalsjukehus” i Nordfjord. Også andre sykehus, som Rjukan, Kragerø, Kongsberg, flere sykehus i Oppland og på Hedmark står utsatt til.
Nye demonstrasjoner er varslet i forkant av vedtak om sentralisering og kutt. Hvordan vil den nye regjeringen møte befolkningens krav? Mandag 20. januar var Erna Solberg kort da hun utenfor Lærdal sjukehus svarte journalistene “Det er klart vi skal ha lokalsykehus over hele landet. Her har sykehuset fungert både som skadestue og som samlingssted for lokalsamfunnet.”  
Sammen med andre tillitsvalgte i Folkebevegelsen for lokalsykehusene skal jeg fredag 7. februar møte helse- og omsorgsminister Bent Høie. Vårt fremste krav vil være at han stopper alle prosessene som nå tømmer våre lokalsykehus for innhold, inntil det foreligger en nasjonal plan for sykehusstrukturen. Som fagstatsråd håper vi han forstår at befolkningen ønsker og trenger sykehus med reelle sykehustjenester og sykehusinnhold – ikke bare skadestuer og samlingssteder. Lokal akuttberedskap er helt nødvendig både i Sogn og Fjordane og ellers i landet.
Bente Øien Hauge, koordinator i Folkebevegelsen for lokalsykehusene og leder i aksjonen Forsvar Lærdal sjukehus