Skyves vekk fra pasientene. Et hjertesukk fra Oslo universitetssykehus


MORGENBLADET, 19. AUGUST 2011, SIDE 19, KRONIKK RUTH FOSEIDE FLENNING

Som lege i spesialisering på sykehus blir jeg stadig mindre pasientvennlig. I 1994 ville jeg brukt 63 prosent av tiden min på jobb til direkte pasientrettet arbeid, i år 2000 54 prosent, og nå bruker jeg bare 46 prosent av tiden min til dette. Tiden går i større og større grad med til å sitte foran en pc.

I studietiden ble vi fortalt at cirka 80 prosent av riktig diagnose kan baseres på en god og grundig sykehistorie. Resten på supplerende undersøkelser som klinisk undersøkelse, blodprøver, røntgenundersøkelser, bakteriologiske prøver og så videre. Min erfaring er at dette langt på vei er sant. Det blir rapportert at når pasientene er misfornøyde med leger, handler det først og fremst om en følelse av kommunikasjonssvikt på grunn av for lite tid med legen, ikke på grunn av manglende kompetanse. Utviklingen med stadig mindre pasientkontakt bekymrer meg, og jeg lurer på hvor det skal ende.

Et av hovedmålene med den store helsereformen som ble iverksatt i 2002, var å sette pasienten i sentrum. Imidlertid har en av hovedutfordringene i min hverdag blitt at systemet jeg jobber under, er en tyv som stjeler tid fra det direkte pasient-rettede arbeidet. Før dikterte jeg notater, innkomstjournaler og epikriser på bånd som ble skrevet ut av spesialutdannede sekretærer. Nå skal alt foregå digitalt, og jeg må skrive alt selv. Det er utviklet systemer for såkalt talegjenkjenning, men systemet fungerer dårlig. At det er mer regningssvarende å ha leger med seks års universitetsutdannelse til å gjøre alt skrive- og papirarbeid, i stedet for å ha dyktige og effektive sekretærer, tviler jeg på. Det er i tillegg en alvorlig utfordring at vi ikke har felles datasystem innen samme sykehus.

Sykehuset jeg er ansatt ved, er fordelt på fire hovedområder i Oslo (Radiumhospitalet, Rikshospitalet, Ullevål og Aker). Dette er en ny sykehuskonstellasjon, Oslo universitetssykehus (OUS), som ble innført 1. januar 2009 og som har medført betydelige omkalfatringer både for pasienter og ansatte. Daglig legges det inn pasienter som tidligere har vært på en av de tre andre lokalitetene, uten at jeg kan se det noe sted. Dette må sjekkes manuelt for hver innleggelse og skjer ikke alltid etter boken, hvilket også medfører risiko for feilbehandling. Dersom det fremkommer at pasienten har vært innlagt på en av de andre lokalitetene, blir informasjon ofte fakset over manuelt. Tilfredsstillende IKT-løsninger er hos oss en utfordring hva angår tidsbruk, arbeidsmiljø og pasientsikkerhet. I tillegg til de nypålagte praktiske tidstyvene blir det sammenlignet med tidligere stilt større krav til administrative oppgaver, møter og dokumentasjon. Dette påvirker både legenes tilfredshet og i neste omgang kvaliteten på pasientbehandlingen.

I 2009 ble det publisert en kanadisk studie, «Physician wellnes: A missing quality indicator», som blant annet handler om hvordan legers psykiske helse er korrelert til kvaliteten på pasientbehandlingen. Forfatterne påstår at når legen ikke har det bra, vil kvaliteten på pasientbehandlingen kunne lide. Påstanden høres ikke helt usannsynlig ut. Det som er ekstra interessant med denne studien, er at den nevner at nye og raske organisatoriske endringer gir økt misnøye med jobben og påviselig psykisk stress. Med organisatoriske endringer menes blant annet endrede krav til arbeidspraksis med økt byråkratisering, mer ansvar, samt standardisering av flere prosedyrer. Sistnevnte har vist seg å gi bedre kvalitet på pasientbehandlingen.

Imidlertid fremkommer det at legene som må ta hensyn til organisatoriske restriksjoner i sine beslutninger, rapporteres å være mer stresset og mindre fornøyde. Hvorfor er det slik? En norsk studie i regi av Legeforeningens forskningsinstitutt har sett på jobbtilfredshet generelt blant norske leger. Man finner der at de fleste leger er fornøyde med jobben sin, men også at det er betydelige forskjeller mellom spesialitetene. Mest fornøyde er privatpraktiserende spesialister og allmennleger. Sykehuslegene er minst fornøyde, og kirurgene befinner seg nederst på listen. Paradoksalt nok er sykehusleger med bierverv mer fornøyde enn dem uten, tross flere arbeidstimer per uke. Forfatterne drøfter videre om følelsen av selvstendighet kan stå sentralt i dette. «I en arbeidssituasjon er autonomi, sammen med tillit mellom arbeidstager og arbeidsgiver og deltagelse i beslutningsprosesser blant de forhold som øker tilfredsheten.» Disse parametrene er for de aller fleste av mine legekollegaer i OUS en klar mangelvare.

Innføringen av den nye helsereformen har medført endringer i fordelingen av helsepersonellet. Det er blitt flere leger, men færre sykepleiere og hjelpepleiere i forhold til antallet leger. Vi får et stadig økende antall administrativt ansatte, mens legene paradoksalt nok får flere og flere administrative oppgaver. Det ser ut til at OUS har mange i lederstillinger, mens antallet i administrative stillinger for øvrig reduseres lenger ned i systemet. Resultatet er at de pasientnære helsearbeiderne mister sitt støttepersonell, mens ledelsen eser ut. Samorganiseringen av Oslo-sykehusene har blant annet det for øye å sørge for bedre og sikrere pasientløp, fjerne parallellfunksjoner og spare penger. En av mine ledere sa i startfasen av prosessen at vi frem til nå hadde hatt en svært topptung organisasjon. Etter sammenslåingen skulle vi få en mer pyramideformet struktur og bli mer velorganiserte. Resultatet ble én leder på toppen og en myriade av andre ledere nedover i organisasjonen. Bortsett fra toppnivået mangler lederne ofte formell lederutdanning og må ofte gripe over flere geografiske enheter - såkalt «stedsovergipende ledelse.» En leder som befinner seg på én lokalitet, har med andre ord også leder- og personellansvar på et annet sted. Det sier seg selv at avstand til de ansatte medfører dårligere ledelse og misnøye. Jeg har stor tro på at det å gi interesserte leger og sykepleiere god lederutdannelse ville vært en riktig investering. Dermed får de ekte premissleverandørene i sykehusvesenet eierskap og ansvar.

Legeforeningen har lenge etterspurt kvalitet på helsetilbudet uten at det har vært synlig i fokus. Slik vi organiseres nå, måles vi i all hovedsak på produksjon og økonomisk balanse. Er det budsjettet som har kommet i sentrum? I mitt daglige virke er eneste smak av kvalitet de nære og tillitsfulle møtene med mine pasienter og de faglige diskusjonene jeg har med mine kollegaer. Begge deler har jeg stadig mindre tid til på grunn av dokumentasjonsjaget, ikke-tilstedeværende ledelse og tap av ulike støttefunksjoner. De aller fleste leger er faglig dyktige og har stor integritet. Det er derfor underlig at den faggruppen som sitter med nøkkelen til god pasientbehandling, skyves vekk fra pasientene mot sin vilje.

Ruth Foseide Flenning er klinikktillitsvalgt og lege i spesialisering ved Oslo universitetssykehus.

• Les innlegget i Morgenbladet ved å klikke her eller på overskriften