Udugelige politikere og udugelige byråkrater


ORIGO-INNLEGG AV STIG O. Arbeiderpartiet har høstet mye kritikk for helsereformen som ble innført i 2002. Mens Gerhardsen i sin tid bygget landet, har Stoltenberg blitt kritisert for å bygge ned, etter hvert som fødeavdelinger, fødestuer, småsykehus og akuttavdelinger rundt om i hele landet har blitt nedlagt eller foreslått nedlagt, til stor motstand og misnøye i befolkningen.

Kvaliteten på medisinsk behandling har ikke blitt bedre som følge av helsereformen som ble innført i 2002, mener sykehusleger. En undersøkelse publisert på forskning.no viser at leger er kritiske til reformen.

De er ikke alene. Landsforeningen uventet krybbedød har i år publisert denne kritiske artikkelen, og klinikkoverlege Mads Gilbert publiserte i desember i fjor denne kronikken bl.a. i Dagbladet.

Et vesentlig element i helsereformen var overføringen av eierskapet og ansvaret for spesialisthelsetjenestene og sykehus fra fylkeskommunene til staten ved helseforetakene. “I tillegg og kanskje like viktig for reformens resultater var at ledelse og styring ble lagt vesentlig om i retning av ønsker om å bruke bedriftsøkonomisk styring bl.a. preget av økonomiske lønnsomhetsberegninger, økonomiske incentivordninger og marked og konkurranse. Det økonomiske styringssystem ble lagt om, og foretakene skulle føre sine regnskaper etter samme system som forretningsvirksomhet”, i følge en rapport fra Høgskolen i Hedmark i 2007.

Full overgivelse til blårussen, altså.

Det bør ikke være noen overraskelse at blårussen vil legge ned akutt og fødeavdelinger. Slike avdelinger koster jo tross alt penger, og å legge ned alt som koster penger er en teknikk som er vel kjent fra andre foretak som har blitt privatisert. Posten Norge BA er for eksempel du godt eksempel på hvordan alt som koster penger blir nedlagt. Det kan virke som tankegangen bak helsereformen i ett nøtteskall, og beskriver forbilledlig hva som skjer når blårussen får lov til å leke doktor.

Tankegangen blir om mulig enda tydeligere når man enkelte steder prøver å berolige befolkningen med at de vil få nærhet til robuste sykehus. Sykehusene skal ikke legges ned, de skal bare utføre andre tjenester.

Det man åpenbart overser er grunnen til at motstanden i befolkningen er så massiv. Befolkningen generelt er neppe opptatt av at sykehusene skal bestå pga skatteinntektene og arbeidsplassene, selv om det for så vidt kan være viktig nok. Befolkningen er opptatt av at sykehustilbudet skal bestå pga tryggheten for befolkningen. Det føles ikke særlig tryggere å ha en helseenhet med selektiv dagkirurgi i nærheten, enn å ha nærhet til en døgnåpen bensinstasjon.

Det er ikke uten grunn at mange arbeiderpartivelgere setter sin lit til Partiet. Det er tross alt herfra de så langt verdiløse løftene om at ingen lokalsykehus skal legges ned har kommet, både fra statsministeren og fra helse- og omsorgsministeren.

For min del er jeg ikke mye overrasket over løftebrudd og vanstyre fra Arbeiderpartiets side. Da er det egentlig mer overraskende at regjeringspartnerne Sv og Sp har samvittighet til å sitte i en regjering som raserer helse-Norge. Det er nok lenge siden SV og Senterpartiet, om noen gang, har utvist samfunnsansvar, selv om de altså ikke har vært med å vedta foretaksmodellen. Det er det Høyre og Frp som er medansvarlige, enn si medskyldige for.

Frp har muligens større vilje til å bruke eierinnflytelsen overfor helseforetakene enn regjeringen har, men det er nok en fåfengt unnskyldning for å ha flyttet makten over liv og død fra udugelige politikere til udugelige byråkrater, så lenge man ikke selv sitter i regjering. Udugelige politikere har tross alt det åpenbare fortrinnet fremfor udugelige byråkrater at de i det minste kan kastes ved neste valg, i alle fall i teorien.

Det gjenstår dog å se om velgerne vil stille sine respektive partiers politikere til ansvar. Det nærmer seg valg. Men det er lett for opposisjonen å skylde på regjeringen. Det er lett for regjeringspartiene Sp og Sv å vise til foretaksmodellen som Ap, Høyre og Frp har vedtatt. Endog lokale arbeiderpartipolitikere toer sine hender og viser til at det selvsagt ikke er dem, men regjeringen som bestemmer.

Det er lett å skylde på “de andre”. Og det var vel kanskje hele hensikten med helsereformen?

• Les Origo-innlegget av Stig O. ved å klikke her eller på overskriften